Ille då

Ved julegåvekjærleik spottast eg.
Ein takksam må eg vere, nåde fått –
eg gjerast liten som må krympe meg
og tenke meg forteneste av hått
eg har og slik vilkårlig gjere mått.
Eg hatar det. Slik kjærleik gjer meg vill!
Eg har vel, eg, i smerta ofte stått
med nådig takk. Då er eg ikkje snill!